Mange tror vanitas - forfengelighet - er forbeholdt jenter, fullmodne kvinner og gamle amerikanske enker. Vi har lett for å glemme at selv om Adam ikke rådførte seg med en stylist, ikledte han seg et kledelig, sporty fikenblad før han løp ut av hagen. Det fungerte som susp samtidig som grønt var sesongens farge. I årtusenene som fulgte har klær skapt menn. Og menn har skapt klær. Fru Chanel og Vuitton's livsledsager soler seg i mennenes suksessrike kreasjoner, selv stopper de knapt nok sine egne strømper. Det er altså det maskuline som skaper det feminine.
Det skulle man ikke tro når man ser kleskoden som utspiller seg i vårt kontorfellesskap i Meltzers gate 4. (M4). Dressman - gensere, julegaver fra år tilbake, nedstøvede olabenklær og varme støvletter trekker ned. Få skjønner at dette påvirker selvfølelsen. Grå tekstil gir grå mennesker, mennesker som glir i ett med innredningen, menn som spiser makrell i tomat til lunsj.
Lykkeligvis finnes det opprørere blant oss. Personer som sier 'nok er nok'. Det hele starter med at makrellen erstattes av en moden brie, dernest kommer HATTEN. Og se, fra anonymiteten stiger peronligheten. Herr Hvermansen fremstår som en bohem fra det glade Christiania. Forfengelighet? Selvsagt. Opprør? Det også. Så langt er Roar den første og eneste. Et lite skritt for menneskeheten, et langt skritt for Roar. Riktignok litt ustødig på Cat - walken. Gangarten har ennå ikke preget av tissetrengthet som kjennetegner de fremste modellene. Det kommer nok.
Som vi ser av bildet ovenfor er cat - walken holdt i myke, persiske mønstre. Roar fremstår i 2 utgaver. Øverste bilde som heldigvis er skjult bak cat - walken, gjengir dagens stadium. Hatt, mørk frakk, kledelig gråsprengt skjegg, men akk, skjerfet knyttet så kjedelig, så kjedelig. Og så tradisjonelt. Intensjonene er gode, all ære for det, men helthetsinntrykket skjemmes, og personligheten mangler mye av det fandenivoldske som preget Hans Jæger og Nils Kiær. Men velmenende kolleger tok ham for seg, satte mot i kroppen og manet høyere makter til borgerlighetsutdrivelse. Og det skjedde. Med et mentalt spenntak slang Roar skjerfet storsinnet over skulderen (nederste bilde) og skred ut på persianeren. Frigjort, uredd, synlig for M4 og for all verden. Et forbilde for oss alle. Dressmann går skrale tider i møte.
(De som følger min ornitologi - etikett, vil nok kjenne til fuglenes forfengelighetsparadoks. Blant mange arter kler hannen seg i strålende fargepryd. Til tross for at spradebassene tiltrekker seg horder av kvinnfolk, er det et sørgelig faktum at disse artene har 23% større sjanse for utryddelse enn de artene der hannen følger en mer konservativ dresskode. La ikke dette legge en demper på gleden over Roars brunstkledning).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar