Sjåførers sjel, Audi

Min kjære og aldri hvilende blogg - rådgiver, Anette, utviser ansvar. Hun lar ikke en anledning gå fra seg til komme med velment kritikk. Nå sist, i forbindelse med undertegnedes BMW - sjåfør - observasjoner, påpekte hun, med stor rett, at det som ble sagt, også kan rettes mot Audi - sjåfører. Frekke, freidige og ufyselige.

Selvsagt hadde jeg tenkt over saken. Men hadde slått den like fort fra meg. Jeg er inhabil.

Datter Marit og Svigersønn Henrik kjører begge Audi. Begge er vennligsinnede mennesker. Spesielt Henrik er glad i småfugler. Spurv og sisik finner føde og fjonge fuglehus i Henriks hage. Marits Audi 2 gjør ikke en katt fortred. Tverimot. Nei, jeg får meg ikke til å gre alle Audi - sjåfører med samme kam. Beklager, Anette.

Dessuten føler jeg litt synd på Audisjåfører. De prøver så godt de kan. De trår gassen i bunn, foretar dristige forbikjøringer, tar alle veitrafikklovens paragrafer som interessante forslag, men allikevel når de ikke opp til BMW - nivå. Når de spruter ned fotgjengere, blir det litt patetisk, sammenlignet med en BMW - sjåfør som foretrekker å ta fotgjengere på panseret.

Nei, Anette, jeg skjønner hva du sier. Jeg sympatiserer med synet. Men jeg kan altså ikke følge ditt råd. Beklager. Synd.

Ornitologiske observasjoner, Kap. III

Som antydet i kap. II; for oss vitenskapsmenn eksisterer ikke uttrykket ”gode” eller ”dårlige” nyheter. For oss dreier alt seg om lidenskapsløse, nøytrale fakta. I det følgende vil vi omtale 2 fakta (som vi gjerne skulle vært foruten).

Faktum 1

Endelig, i dag kom svarene fra Science, Nature og Physical Review Letters. Blant oss “birdies” (som vi ornitolog –gutta liker å omtale kollega – gjengen) er dette kremen av naturvitenskapelige tidsskrifter. - Svarene var nedslående. Ikke bare kom tilbakemeldingen lovlig sent, men det er også en anelse arrogant å betegne våre forskningsresultater som “umodne og udokumenterte ” bare fordi de er skrevet uten bruk av fotnoter. Physical Review Letters nedlot seg sågar til en syrlig påpekning av en faktisk feil, i det de hevdet at det i flere tusen år har vært kjent at måkers barn klekkes av egg og altså ikke kommer ut av mors mage (eller med storken, for den saks skyld). Tenk det, Hedda[1]. Her er det sannelig liten takhøyde for mennesker hvis omgang med måkeegg kun forekommer med tilsetning av Mack – øl.

Faktum 2

En forsker uten tålmodighet er som en snekker uten hammer[2]. Pastor Robert Evans i Blue Mountains of Australia, 80 km vest for Sydney har som hobby å påvise supernovaer i fjerne galakser. Det har tatt ham opptil 3 års himmelskuing å notere et eneste funn.[3] Vi kjenner også på en gryende lede når det ene minuttet går etter det annet uten action på nabotaket. Men her en morgen skjedde det. Og det til gangs. I all hast, og med overtredelse av det som finnes av sikkerhetsforskrifter i arbeidsmiljøloven, reiste 2 resolutte arbeidere et stillas med stiger, hvorpå de med ståk og larm ga seg til å skifte takstein. Slangen kunne ikke kommet mer ubeleilig inn i paradiset. Måkemor gikk straks til angrep. Ingen prøveskudd i luften, ingen noteutveksling, men rett i angrep. Franske taktekkere er et gjennombarket folkeferd. Noen svingslag med feiekost og våpenhvilen var et faktum. Måkebarna, som vi allerede har dokumentert (riktignok uten fotnøtter) som sky, stakkarslige og bortskjemte ble tvunget i retrett inntil de befant seg ytterst ved stupet på motsatt side av arbeidslaget. Der sto de dagen til ende, hivende etter pusten med bukkende hikst. Det er unødvendig å understreke at på tak B foregikk samtidig videregående flyopplæring der de små (riktignok hver på størrelse med 15 spurver) gjorde all tyngdelov til skamme med luftige meterhøye svev. Det humanister og andre faktafiendtlige mennesker ikke tenker over, er at et uøvet vingespenn i svevet slik overvinner gravitasjonen fra hele jordkloden. Som kjent veier kloden 5,9 milliarder trillioner tonn[4]. Det er likevel vanskelig å laste måkeforeldrene for takarbeidet. Que sera, sera. Men selv med en slik vanskelig oppvekst vil det være håp for de fleste[5].

---

[1] Ibsens drama ”Hedda Gabler”

[2] J.H.Wessel ”En snedker og nok en snedker”

[3] Bill Bryson, ”A short story of nearly everything”, s. 51

[4] samme kilde som over, s. 89

[5] Norsk Ukeblad, samtlige numre