Sjåførers sjel, Audi

Min kjære og aldri hvilende blogg - rådgiver, Anette, utviser ansvar. Hun lar ikke en anledning gå fra seg til komme med velment kritikk. Nå sist, i forbindelse med undertegnedes BMW - sjåfør - observasjoner, påpekte hun, med stor rett, at det som ble sagt, også kan rettes mot Audi - sjåfører. Frekke, freidige og ufyselige.

Selvsagt hadde jeg tenkt over saken. Men hadde slått den like fort fra meg. Jeg er inhabil.

Datter Marit og Svigersønn Henrik kjører begge Audi. Begge er vennligsinnede mennesker. Spesielt Henrik er glad i småfugler. Spurv og sisik finner føde og fjonge fuglehus i Henriks hage. Marits Audi 2 gjør ikke en katt fortred. Tverimot. Nei, jeg får meg ikke til å gre alle Audi - sjåfører med samme kam. Beklager, Anette.

Dessuten føler jeg litt synd på Audisjåfører. De prøver så godt de kan. De trår gassen i bunn, foretar dristige forbikjøringer, tar alle veitrafikklovens paragrafer som interessante forslag, men allikevel når de ikke opp til BMW - nivå. Når de spruter ned fotgjengere, blir det litt patetisk, sammenlignet med en BMW - sjåfør som foretrekker å ta fotgjengere på panseret.

Nei, Anette, jeg skjønner hva du sier. Jeg sympatiserer med synet. Men jeg kan altså ikke følge ditt råd. Beklager. Synd.

Ornitologiske observasjoner, Kap. III

Som antydet i kap. II; for oss vitenskapsmenn eksisterer ikke uttrykket ”gode” eller ”dårlige” nyheter. For oss dreier alt seg om lidenskapsløse, nøytrale fakta. I det følgende vil vi omtale 2 fakta (som vi gjerne skulle vært foruten).

Faktum 1

Endelig, i dag kom svarene fra Science, Nature og Physical Review Letters. Blant oss “birdies” (som vi ornitolog –gutta liker å omtale kollega – gjengen) er dette kremen av naturvitenskapelige tidsskrifter. - Svarene var nedslående. Ikke bare kom tilbakemeldingen lovlig sent, men det er også en anelse arrogant å betegne våre forskningsresultater som “umodne og udokumenterte ” bare fordi de er skrevet uten bruk av fotnoter. Physical Review Letters nedlot seg sågar til en syrlig påpekning av en faktisk feil, i det de hevdet at det i flere tusen år har vært kjent at måkers barn klekkes av egg og altså ikke kommer ut av mors mage (eller med storken, for den saks skyld). Tenk det, Hedda[1]. Her er det sannelig liten takhøyde for mennesker hvis omgang med måkeegg kun forekommer med tilsetning av Mack – øl.

Faktum 2

En forsker uten tålmodighet er som en snekker uten hammer[2]. Pastor Robert Evans i Blue Mountains of Australia, 80 km vest for Sydney har som hobby å påvise supernovaer i fjerne galakser. Det har tatt ham opptil 3 års himmelskuing å notere et eneste funn.[3] Vi kjenner også på en gryende lede når det ene minuttet går etter det annet uten action på nabotaket. Men her en morgen skjedde det. Og det til gangs. I all hast, og med overtredelse av det som finnes av sikkerhetsforskrifter i arbeidsmiljøloven, reiste 2 resolutte arbeidere et stillas med stiger, hvorpå de med ståk og larm ga seg til å skifte takstein. Slangen kunne ikke kommet mer ubeleilig inn i paradiset. Måkemor gikk straks til angrep. Ingen prøveskudd i luften, ingen noteutveksling, men rett i angrep. Franske taktekkere er et gjennombarket folkeferd. Noen svingslag med feiekost og våpenhvilen var et faktum. Måkebarna, som vi allerede har dokumentert (riktignok uten fotnøtter) som sky, stakkarslige og bortskjemte ble tvunget i retrett inntil de befant seg ytterst ved stupet på motsatt side av arbeidslaget. Der sto de dagen til ende, hivende etter pusten med bukkende hikst. Det er unødvendig å understreke at på tak B foregikk samtidig videregående flyopplæring der de små (riktignok hver på størrelse med 15 spurver) gjorde all tyngdelov til skamme med luftige meterhøye svev. Det humanister og andre faktafiendtlige mennesker ikke tenker over, er at et uøvet vingespenn i svevet slik overvinner gravitasjonen fra hele jordkloden. Som kjent veier kloden 5,9 milliarder trillioner tonn[4]. Det er likevel vanskelig å laste måkeforeldrene for takarbeidet. Que sera, sera. Men selv med en slik vanskelig oppvekst vil det være håp for de fleste[5].

---

[1] Ibsens drama ”Hedda Gabler”

[2] J.H.Wessel ”En snedker og nok en snedker”

[3] Bill Bryson, ”A short story of nearly everything”, s. 51

[4] samme kilde som over, s. 89

[5] Norsk Ukeblad, samtlige numre

Bøller, Middelmådigheter, Wettløse

BMW

Undertegnede bringes sjelden ut av fatning. Humøret svinger mellom jevnt og sprudlende. I bilen tilbringes tiden med lun, munter humming, blinklyset tikker lystig ved forbikjøringer eller ved nye, mer hensiktsmessige filvalg, motoren summer og danner grunntonen i spontante vellystige arier.

Livet er godt, morgenkaffen skvulper taktfast i magen og varme tanker går til Meltvedt Kleppa som har vært tidlig ute og brøytet E6.

Det er da det skjer. Alle som har prøvd seg på "I just met a girl named Maria" fra West Side Story vet noe om hvilken konsentrasjon som kreves for å kopiere Tony's lidenskapelige, men samtidig smått sorgtunge tenor. Akkurat i det Sivertsen (som jo er 2. bass) går inn for landing på den følsomme sluttonen "Maria-a-a-a", skrenser en BMW inn fra indre fil bak egen bil, aksellererer direkte inn i ytre fil, for deretter å smette hårfint inn foran "Maria -a-a-a" som formørkes av en frontrute innsmurt i salt, skitt og søle.

Jeg slutter aldri å forundre meg. BMW representerer det ypperste av tysk ingeniørkunst. Tidlig ute med:

Integrerte blinklys i støtfanger foran med hvite glass B B

Støtlister foran i bilens farge B B

Støtlister på siden og bak i krom B B

Støtfanger lakkert i bilens farge B B

Krom grill med kromlister og krommet innfatning B B

Kromlister rundt sidevinduer B B

Grønne varmedempede ruter B B

Mørkere ruter bak A B

Lakkerte dørhåndtak i bilens farge B B

Lakkerte speilhus i bilens farge med integrerte blinklys med LED teknologi B B

Innstigningslys i alle dører B B

Doble halogenlyker foran B B

Fullforzinket karosseri B B

Lysfunksjonen “Coming Home” og “Leaving Home” B B

Adaptive bixenonlys A B

Tåkelys foran A B

Tåkelys bak B B

Regnsensor B B

Oppvarmede lyktespylere B B

Oppvarmede vindusspylerdyser B B

Sportsunderstell 15 mm senket B –

Adaptivt regulerbart understell (DCC) A B

8 x 17” felger med 235/45 R 17 dekk B –

8 x 18” “Interlagos” med 235/40 R 18 dekk A B

Blokkeringsfrie bremser (ABS) B B

Antispinnregulering (ASR) B B

Antiskrens (ESP) med bremseassistent og tilhengerstabilisator B B

Auto-hold med bakkestartassistent B B

Automatisk nødblink-varsling ved kraftig nedbremsing B B

Ventilerte skivebremser foran og skivebremser bak B B

Kollisjonsputer og sidekollisjonsputer for fører og forsetepassasjer B B

Hodekollisjonsputer foran og bak B B

Deaktiverbar kollisjonspute på passasjersiden B B

Aktive hodestøtter foran B B

Tre 3-punktsseler bak B B

Beltestrammere foran B B

Tre hodestøtter bak B B

Isofi x barneseteinnfesting B B

Tredje høytsittende bremselys B B

Varseltrekant i bagasjeromsluke B B

Automatisk startsperre B B

Standardutstyr Ekstrautstyr – Ikke tilgjengelig

Servotronic, hastighetsregulerende elektromekanisk servostyring B B

Climatronic, 2 -soners elektronisk klimaanlegg B B

Høyde- og lengdejusterbart ratt B B

RCD 510 radio/CD-skifter m/ 6 CD,

touchscreen, 8 høyttalere og DAB B B

Radioantenne integrert i ba

Det eneste bilene mangler er, forunderlig nok, blinklys. Ja, også selvfølgelig, alminnelige vettige sjåfører med snev av folkeskikk. Hvilken bil er det som smetter forbi deg inn på den ledige parkeringsplassen der du tålmodig har ventet i stille saktmodighet? Jo, en BMW. Hvem er det som i egosentrisk velmakt har parkert på skrå over to p-plasser for å demonstrere høyverdig hastverk? Ikke si det. Hvem er det som etter å ha rygget på deg sier: "Nå har du valget. Ta disse 500 kronene, eller jeg nekter alt". (Selvopplevet episode). Riktig svar: En BMW - sjåfør.

Spørsmålet blir uungåelig: Har BMW - sjåfører sjel? Eller er det den automatiske startsperren som trer i funksjon bak rattet?

Lyder dette innlegget surt? Skrevet på en dårlig dag? Haven't you met a girl named Maria?

Alt dette! Uff!!

Heldigvis er vi alle forfengelige

Mange tror vanitas - forfengelighet - er forbeholdt jenter, fullmodne kvinner og gamle amerikanske enker. Vi har lett for å glemme at selv om Adam ikke rådførte seg med en stylist, ikledte han seg et kledelig, sporty fikenblad før han løp ut av hagen. Det fungerte som susp samtidig som grønt var sesongens farge. I årtusenene som fulgte har klær skapt menn. Og menn har skapt klær. Fru Chanel og Vuitton's livsledsager soler seg i mennenes suksessrike kreasjoner, selv stopper de knapt nok sine egne strømper. Det er altså det maskuline som skaper det feminine.

Det skulle man ikke tro når man ser kleskoden som utspiller seg i vårt kontorfellesskap i Meltzers gate 4. (M4). Dressman - gensere, julegaver fra år tilbake, nedstøvede olabenklær og varme støvletter trekker ned. Få skjønner at dette påvirker selvfølelsen. Grå tekstil gir grå mennesker, mennesker som glir i ett med innredningen, menn som spiser makrell i tomat til lunsj.

Lykkeligvis finnes det opprørere blant oss. Personer som sier 'nok er nok'. Det hele starter med at makrellen erstattes av en moden brie, dernest kommer HATTEN. Og se, fra anonymiteten stiger peronligheten. Herr Hvermansen fremstår som en bohem fra det glade Christiania. Forfengelighet? Selvsagt. Opprør? Det også. Så langt er Roar den første og eneste. Et lite skritt for menneskeheten, et langt skritt for Roar. Riktignok litt ustødig på Cat - walken. Gangarten har ennå ikke preget av tissetrengthet som kjennetegner de fremste modellene. Det kommer nok.

Som vi ser av bildet ovenfor er cat - walken holdt i myke, persiske mønstre. Roar fremstår i 2 utgaver. Øverste bilde som heldigvis er skjult bak cat - walken, gjengir dagens stadium. Hatt, mørk frakk, kledelig gråsprengt skjegg, men akk, skjerfet knyttet så kjedelig, så kjedelig. Og så tradisjonelt. Intensjonene er gode, all ære for det, men helthetsinntrykket skjemmes, og personligheten mangler mye av det fandenivoldske som preget Hans Jæger og Nils Kiær. Men velmenende kolleger tok ham for seg, satte mot i kroppen og manet høyere makter til borgerlighetsutdrivelse. Og det skjedde. Med et mentalt spenntak slang Roar skjerfet storsinnet over skulderen (nederste bilde) og skred ut på persianeren. Frigjort, uredd, synlig for M4 og for all verden. Et forbilde for oss alle. Dressmann går skrale tider i møte.

(De som følger min ornitologi - etikett, vil nok kjenne til fuglenes forfengelighetsparadoks. Blant mange arter kler hannen seg i strålende fargepryd. Til tross for at spradebassene tiltrekker seg horder av kvinnfolk, er det et sørgelig faktum at disse artene har 23% større sjanse for utryddelse enn de artene der hannen følger en mer konservativ dresskode. La ikke dette legge en demper på gleden over Roars brunstkledning).